Stopp isolasjonen – Riv murene!

Den politiske viljen til å "løse" sosiale problemer gjennom å straffe mennesker har de siste årene økt så dramatisk at Norge i dag har det høyeste antall fanger noensinne.

Kriminalpolitikken har blitt selve godteributikken for kyniske politikere som ønsker å fremstå som handlekraftige, men som i stedet blir stadig mer hensynsløse. Politikerne produserer kriminalitet, samtidig som samfunnets vellykkede får stadig større avstand til de som alltid har vært internert i norske fengsler – fattige og nedkjørte rusmisbrukere. Jo større den sosiale avstanden blir, desto vanskeligere er det å forstå et liv på små marginer, og desto enklere er det å hoppe på enkle tiltak. Kravet om enkle og brutale løsninger gjør at Norge de siste årene har fått dramatisk lengre straffer, fengsler preget av total kontroll, mer varetekt, massivt narkotikaforfølgelsesregime, høyere murer, mer isolasjon, færre prøveløslatelser og stadige forsøk på inngripende "behandlingsmetoder" overfor en kriminalitet som har sin egentlige årsak i fattigdom og kriminalisering av rusmidler. Den besnærende tanken om å låse alt uønsket inne brutaliserer det norske samfunn, styrt av populistiske politikere, sensasjonsjournalistikk og gallupdemokrati.

I den sementerte virkeligheten bak murene er det de svakeste og mest nedkjørte fangene som må sone hardest. Lettelser i straffen tilkjennes bare dem som gjør seg fortjent til det gjennom å være disiplinerte og rusfrie. I det demoniserte skrekkbildet av narkotika tror myndighetene at de jager et uhyre, men de fanger bare mennesker som er på knærne. De som blir "avslørt" av urinprøve blir straffet med isolasjon, hvor man overføres til celle på isolatavdeling, berøvet felleskap med andre fanger.

Isolasjon har alltid vært et hovedpunkt for ideen om fengsel, men brukes nå stadig mer. Livet til en fange i et fengsel er regulert, overvåket og innrettet slik at hver minste detalj av de daglige gjøremål er fastlagt. I isolat fordobles denne kontrollen. Under varetektsfengslinger er isolasjonen satt i system, og denne utstrakte bruken av slike nedbrytende "etterforskningstiltak" er et så særskilt skandinavisk fenomen at det i internasjonal kriminologi beskrives slik: "The extensive use of isolation is a Scandinavian phenomenon – the Scandinavian way"

Brevsensur og telefonavlytting er fast rutine i alle lukkede fengsler i Norge. Dette er totalt nedbrytende for alle følelser du kan slippe til overfor dem du skal kommunisere med ute i den virkelige verden. Enhver kjærlighetserklæring blir stoppet av vissheten av at en annen leser brevet og pustende avlytter enhver telefon. Ethvert besøk blir overvåket. Du er ikke bare fysisk fanget, men også følelsene dine blir låst inne. Over år er dette totalt nedbrytende.

Rett etter 1. mai-toget blir det en fangesolidaritetsmarkering. Blitz markerer 25 år mot kriminalisering, og oppfordrer alle til å bli med til Botsparken, der det blir musikk, fest og moro. Følg høytalerbilen.

Skriv en usensurert hilsen til en fange på baksiden av denne teksten og levèr den ved Blitz-lastebilen, og vi skal få den usensurert over muren! Hils til en fange og bryt isolasjonen!