Blitz 15 år!

Å fylle 15 år pleier ikke å være noen sensasjon her i fjellheimen, det er liksom bare å holde det gående. Kun bestemor og lamslåtte foreldre pleier å la seg imponere av slik en kvart milepæl. Men når Blitz nå går hen og oppnår alderen 15 år er det et mirakel som knapt overgås av Jomfru Marias heller tvilsomme førstefødsel.

Blitz fødsel var heller ikke så fruktbar. Alle i miljøet hadde gått så grundig på trynet i nedturen med tidenes feteste okkupasjon i Skippergata som endte i fullstendig sammenbrudd. Blitz var et forsøk på å samle restene, men hvem gidder egentlig å samle restene av knuste drømmer. Men navlebeskuelse er upraktisk når en har klaska trynet i asfalten, så det var bare å komme seg videre. Kåken kunne jo brukes, for eksempel som base for natt til 1. mai. Og dermed fikk huset sin offentlige fødselsdag, natt til 1. mai 1982. Vi visste jo hvor vi kom fra, og fortsatt ropte noen "Gata er vår", selv om den midlertidig var overtatt av ca. 1000 snut med langkøller, hester og bikkjer, tåregass og menneskeforakt, men også med mer usynliggjørende tvangsmidler med låste celledører i bakhånd hvis gatekampene ikke bare lot seg slå ned dette året heller. Natt til 1. mai-opprørene og Skippergata er Blitz svært så uborgerlige opphav, så dermed er det for første gang avslørt hvem denne Fru Emma Blitz og makkeren, Herr Gustav Blitz er, disse to som trofast har underskrevet vår korrespondanse med diverse offentlige kontorer gjennom 15 år. Barnet av Opprør og Husokkupasjon skal aldri bli bekvemmelig for makthaverne.

Natt til 1. mai 1982 ble det aldri den helt store gatekamp ute i byen, kun noen gode forsøk, men Blitz fungerte, både som konsertsted, base for førstehjelp, advokatbistand og ikke minst, hjemmet til the Original Blitz Waffle® Big Waffles, no troubble!

I følge Blitz-krønikene ble 103 ungdommer arrestert den første natta vi hadde åpent. Såpass mye av gang i byen kan vi desverre ikke ta ansvaret for, men vi forsøkte ganske tappert. Heldigvis var det var nok av folk som var forbanna på snuten, selv om en noen onde tunger i miljøet (som senere har livnært seg som journalister) gikk så langt som å beskylde Blitz for å være oppkjøpt og passivisert av politikerne. Natten til 1. mai året før ble 243 ungdommer arrestert for opptøyer, så pågripelses-statistikken taler virkelig i mot oss. Men i mellomtiden hadde det vært verdens lengste år med Skippergate-okkupasjonens opptur og nedtur, og medfølgende splittelser. Selvfølgelig smakte det av tvilsomme ting å gå inn på en leieavtale med kommunen etter alt dette. Jeg håper 15 år med Blitz har motbevist de fleste bange anelser om politikerbetalt passivisering og oppkjøp. Etter natt til 1. mai 1982 med base i det gamle huset i Pilestredet ante hvertfall de fleste konturen av noe helt annet huset kunne brukes til enn akkurat til å passivisere folk... Vi begynte å like huset!

For at det ikke skal glemmes så skal jeg fortelle om Blitz' mange fettere og kusiner vi aldri kunne eksistert foruten. Brixton, Berlin, Hamburg, København, Malmø, Trondhjæm, Tromsø, Stavanger, Haugesund, Bergen, og alle andre steder med opprør og husokkupasjoner. Norske ambassadører rundt omkring i verden fikk virkelig kjeven ut av ledd i overraskelse for noen år siden, i forbindelse med at norske myndigheter hadde fått den åndsvake idéen at de skulle klare å rive Blitz. Våre fettere og kusiner reiste en solidarisk kamp for Blitz, og det var ikke kun Norges ambassadører i Warszawa og Praha som måtte innlegges til intravenøs dobbel Valium og whiskey etter å ha oppdaget store støtte-demonstrasjoner for Blitz utenfor, eller fått kongebildet sitt stjålet, kontoret sitt rasert, eller mer raffinerte aksjoner på de mest ovverraskende steder hvor foreldelsestiden for straff neppe har gått ut ennå, hvertfall skal ikke vi bidra til å sette søkelys på våre venner, men takke for all solidariteten vi har fått gjennom årene. Opprørhar ingen landegrenser.

Men tilbake til Oslos grå hverdag i 1982. Politiet trodde ingenting på teorien om at vi var oppkjøpt og passivisert, og innledet den overvåkingen og trakasseringen Blitz har levd med i alle år. Politistormingen av Markveien 61 på høsten 1982 og tømmingen av en rekke okkuperte hus var bare fortsettelsen av den kriminaliseringslinjen vi hadde opplevd med natt til 1. mai helt fra første mai i1978. Hele veien har de kjørt en opprørspoliti-taktikk i håp om å avskrekke folk gjennom organisert politvold, ved å banke livsskiten ut av oss. Opprørspolititaktikk og organisert politivold adskiller seg fra "ordinær" politivold ved avgjørelsen om vold og maktmidler i disse sammenhenger er tatt av politiledelse og politisk justismyndighet, mens ved den dagligdagse politivolden er det er opp til den enkelte tjenestemann/kvinnes voldspotensiale å avgjøre omfanget av julinga. Når man politisk bestemmer seg for å sette inn terrortroppen mot bråk på T-banen eller for høy musikk i Markveien, har man også bestemt seg for "ro og orden" etter de sorteste polititradisjoner. Blitz har gjennom alle år fått bli prøvekluten for alle de mest voldelige politimetoder.

Uansett, Blitz begynte tidlig å finne den form vi kjenner det i dag, med en blanding av politikk og musikk, kaos og internasjonalt solidaritetsarbeid. Et hus som ligger midt i Oslo sentrum og har samlet alle slags utstøtte mennesker, har også fått sin del av byens sosiale problemer. Tusen ganger de siste 15 årene har husets tilstand vært katastrofalt, og kanskje endel av opprydningsaksjonene våre for fortsatt å holde huset på beina har virket strenge, men med Skippergata-nederlaget i minne må vi alltid hindre huset i å råtne opp innenfra.

I løpet av det første året klarte Blitz å styrke miljøet både politisk og få huset til å fungere med kafé, konserter, øvingslokaler og det man trengte for å komme ut skriftlig. Vi kom tidlig gang med det antirasistiske og anti-fascistiske arbeidet og solidaritetsarbeidet med kjempende grupper, og det var fortsatt folk som arbeidet med boligspørsmål og husokkupasjoner. Vi sto godt rustet til vårt første jubileum, natt til 1. mai i 1983. Hele maktapparatet ble satt inn for å hindre ungdom i å komme i Oslo sentrum den natten. NRK sendte nattrock hele kvelden og natta, de som aldri sendte noe rock ellers. Ordfører Albert Nordengen hadde i DDR-stil sendt ut brev til alle aviser om ikke å skrive noenting om natt til 1. mai på forhånd, og den maktlojale norske pressen fulgte ordre. Ikke et ord om hvilken natt som var i vente, hadde de kunnet fjerne datoen fra headingen hadde de gjort det. Kinoene i sentrum ble tvunget til å sløyfe siste forestilling, og resturantene fikk ikke servere øl etter kl.23 denne kvelden. Politiet stilte med sine vanlige 1000, 800 kampkledde og 200 sivilsnut allerede tidlig på kvelden, og kjørte fullstendig unntakstilstand. Alle potensielle bråkmakere ble tidlig internert, og alt gikk inn under bråk. En student som snubla i en tomflaske ved Nationaltheatret ble taua inn, holdt til dagen etter og fikk 1500 i bot. På Blitz hadde vi selvfølgelig konsert, med blant annet Svart Framtid. Et par hundre klarte å komme seg frem til Blitz uten å bli taua, og det var en fet konsert. Utpå kvelden hadde vi en markering utenfor Blitz, hvor en utrangert TV ble kastet ut av vinduet og brent i protest mot NRKs maktlogrende "rockekonsert" for å holde ungdom hjemme. Snuten koblet nå inn ryggmargsrefleksen og omringet huset. Vi fortsatte konserten og det var god stemning. Men som vanlig dyttet Oslo Politkammer hjerteavdelingen på Rikshospitalet foran seg, og gikk til storming av huset under påskudd av høy musikk. Beredskapstroppen slo inn dørene foran og bak, og begynte å gasse. Alle i huset ble arrestert og mange fikk bank. Det nyoppussede Blitz ble påført skader for 50 000, den ferske malinga på veggen flassa av på grunn av all gassen, og alle dører i huset ble systematisk ødelagt. Etter denne rabiate politiaksjonen, dannet flere fagforeninger og enkeltpersoner en støttering mot politvold. Politiet måtte betale erstatning for aksjonen,men de var godt fornøyd med den kriminaliseringa og banken de hadde utsatt oss for.

Jeg skal ikke plage noen med å referere alle politiske aksjoner, demonstrasjoner og aktiviteter vi har drevet med disse 15 årene. Alle de tusenvis av opprørske mennesker som har vært gjennom Blitz, har sin egen historie og noen ganger kan en få flass i ørene av alle kjekke historier. Gamle storyer blir lett brukt for å få nye folk til å forstå at i gamle dager, dengang da, da skjedde det feite ting, da. Slike historier blir ikke så mye å lære av, hvis de bare brukes til å holde nye folk på plass. Selv om det selvsagt er en fryd å være i posisjon til å kunne fortelle gamle, gode røverhistorier, så er du i morgen selv en røverhistorie, om du ikke kjemper videre.

Med den kriminaliseringen Blitz har blitt utsatt for gjennom 15 år, er det omtrent kun hæren og bombefly som ikke har blitt satt inn for å utradere oss. I 1987-90(dette er ikke en gammel røverhistorie...) intensiverte myndighetene kampen for å få huset revet i håp om å rive opp det politiske aktivistmiljøet. Selv ikke under natt til 1. mai har angrepene vært så vanvittige. En ting er at det i ettertid er utrolig at Blitz overlevde alle forsøk på å utradere oss, men den største æren til folk er at vi klarte å holde den høye politiske aktiviteten gående til tross for at vi ofte kjempa med ryggen mot veggen.

Til tross for høyt aktivitetsnivå har Blitz´ styrke alltid vært at folk har villet mer enn bare et hus, selv om vi alle vet at uten huset ville vi hatt det ekstremt mye vanskeligere. Dette har selvfølgelig også nazistene forstått, og det er ikke uten grunn til at de har kastet så mange bomber, brannbomber og jævelskap for å utradere Blitz. Uansett hvor mye viktig politisk arbeid Blitz har gjort gjennom årene, er det ikke tvil om at det antirasistiske og antifascistiske arbeidet har vært det viktigste. Men like lite som vi ble avpolitisert av de massive angrepene fra politi, presse og politikere for noen år siden, like lite skal vi nå kun bruke kreftene våre på antifascistisk arbeid. Heldigvis ser det ut som vi har mer overskudd enn på lenge, så det er ikke tvil om at Blitz kommer til utfordre alle mulige makthavere og undertrykkere også i årene fremover. Selvfølgelig er det god grunn til å feire 15 års dagen til Blitz, men vi har lengre mål og større feiringer forran oss. Gratulerer, Emma og Gustav, og alle dere andre!

- AFA-bladet, 1997