Seige palestinere nekter å flytte

Hebron er den eneste byen på Vestbredden hvor flere bydeler er kolonisert av jødiske bosettere. Israelske myndigheter lar den palestinske befolkningen lide for å beskytte de israelske bosetningene.

De religiøse kolonistenes mål er å ta hjemmene fra palestinske familier under parolen ”There is no arabs”. Situasjonen er slik at palestinere i Hebron ikke kan forlate husene sine uten å være redd for å komme hjem til en låst dør, et okkupert hjem. Det bor 200 000 palestinere i Hebron, mot 400 bosettere. Etter Oslo-avtalen er byen delt inn i to soner, H1 og H2. H1 omfatter 80 prosent av byen og er kontrollert av palestinske myndigheter, mens de resterende 20 prosent er kontrollert av israelske militære. H2 er den minste, men likevel mest sentrale delen av Hebron, hvor både gamlebyen og moskeen ligger. Det var i denne moskeen Baruch Goldstein i 1994 skøyt og drepte 29 mennesker som lå i bønn, en anledning okkupasjonsmakta brukte til å øke undertrykkelsen av palestinerne ytterligere.

Hashim og familien hans bor i Tel Rumeida i Hebron. Bydelen er kontrollert av israelske soldater og Hashim må gjennom en checkpoint for å komme seg ut og inn. Huset hans ligger i en skråning, og over tynger de stadig større husene til de jødiske bosetterne.

Over ham bor Baruch Marzel. Marzel er leder for Jewish Defense League, og en av de mektigste overhodene blant de religiøse kolonistene. Bosetterene i Hebron er beryktet for å være blant de absolutt mest fanatiske. Mange bor ikke permanent i byen, men reiser dit fra USA noen måneder av gangen som om de jobber skift. Hashim og hans familie har kjempet en innbitt kamp for friheten sin helt siden bosetterne flytta inn.

- De gjør alt de kan for å få oss vekk fra hjemmet vårt. De kaster søppel og steiner ned på oss, til og med en vaskemaskin har de sluppet ned. Hadde jeg vært ute da den falt, ville jeg ikke levd nå.

Dette gjøres i fullt dagslys under militært oppsyn. Bosetterne bruker de israelske soldatene som sin utstrakte arm og palestinerne har ingen beskyttelse, uansett hvor åpenbar urett som gjøres mot dem. Bosetningene ekspanderer hyppig uten restriksjoner. Hashim har ikke lenger tilgang til sine egne oliventrær, for kolonistene har reist gjerder rundt dem. Nå er det de som høster oliven, og Hashim kan ikke ta dem tilbake i frykt for sitt eget liv. Bosetterne er væpna med M16. Likevel er ikke dagslysets undertrykking like ille som nattens, forteller Hashim.

- De bryter seg inn på natta når vi ligger og sover. Rutene knuser og de ødelegger alt vi eier. To ganger har en dame fra bosetningene angrepet kona mi når hun var gravid, slo og sparket henne i magen. Hun mistet barnet begge gangene.

Tross kolonistenes langvarige angrep mot Hashim og hans familie, som for øvrig blir kalt nazist av bosetter-naboene sine, sverger han til ikke-voldelig motstand.

– Vi palestinere har ikke noe valg. Israelerne terroriserer oss hele tida, men med en gang vi slår tilbake, blir vi terroristene. Jeg har vært i fengsel i tre år, og jeg vet fortsatt ikke hvorfor. Sånn som situasjonen er nå, kan jeg ikke bli satt i fengsel, det er for farlig for familien min.

Hashim og familien hans er seige aktivister som nekter å flytte tross notorisk vold og trakassering fra kolonistene. De vil ikke la dem nå målet sitt, ikke la dem renske ut palestinere slik at de selv kan boltre seg på det de mener er ”deres hellige jord”. Baruch Marzel og Jewish Defense League har tilbudt familien 20 millioner dollar for å flytte.

- Aldri, sier Hashim. Dette er vårt hjem.